I venteværelset
Theodor Kittelsen (1857-1914) er fantasi- og eventyrkunstneren fremfor noen i norsk kunsthistorie. Særlig gjorde han seg bemerket som tegner og pastellvirtuos, og de folkekjære illustrasjonene til Asbjørnsen og Moes eventyr står i en særstilling i hans produksjon. Ofte kombinerte Kittelsen originale og burleske fremstillinger av mytiske skikkelser fra sagn og eventyr med stemningsskapende landskapsskildringer. Han er en særdeles motsetningsfull kunstner som i sine fremstillinger spenner fra det vilt fantastiske, det groteske og til det likefrem plumpe; og på den annen side spenner han fra det sentimentale og søtladne til det utpreget stemningsvare og subtilt poetiske.
Mange av Kittelsens bilder har fått status som ikoner innenfor vår ”nasjonale kulturarv.” Hvem kjenner ikke den like truende som magisk lokkende Nøkken og Den hvite hesten med den munchske månesøylen, den uendelige stillheten i Det sner og det sner og Dompap på rimet kvist, for ikke å snakke om det forgjettede Soria Moria.
I venteværelset representerer imidlertid en helt annen side ved Kittelsens kunstnerskap. Selv om dette bildet antagelig kan oppfattes som et av Kittelsens få overbevisende oljemalerier, er det likevel ikke så vanskelig å forstå kunsthistoriens dom om at han aldri ble helt fortrolig med oljemediet. Motivet er fremstilt nøkternt og prosaisk, og helt i tråd med den mer hardkokte naturalismen som på mange måter preget kunsten på 1870- og 80-tallet. Denne retningen stemte grunnleggende sett svært dårlig overens med Kittelsens fantasirike uttrykksform, men så godt han kunne forsøkte han å leve opp til tidens idealer. For eksempel regnes hans Streik (1879) som et viktig verk i kunsthistorien, ikke i kraft av de maleriske kvalitetene, men som det første norske tendensmaleri.
I venteværelset er malt under et opphold i Paris vinteren 1883, men det er lite som tyder på at kunstneren fant seg til rette i møtet med fransk samtidskunst. Det er noe hardhendt over fremstillingen: Modellen sitter stivt, rett opp og ned på en stol, plassert tett inn mot veggen. Hun er pen i tøyet med hatt og hansker, og har hendene foldet forsiktig i fanget omkring en liten blomsterbukett. Bare med unntak av hennes blikk, som nokså umotivert skrår ut mot siden (vil hun ikke møte betrakterens blikk?), karakteriseres bildet av en strengt oppstilt frontalitet. Motivisk kan bildet ses i sammenheng med tidens avanserte portrettmaleri, men fremfor alt har det klare referanser til det etablerte fotografiets dokumenterende konvensjoner.
I litteraturen om Kittelsen har dette maleriet av og til fått den mer nøytrale tittelen Studie, men går vi tilbake til den store Kittelsen-utstillingen i Kristiania Kunstforening i 1911, da kunstneren fremdeles var i live, var tittelen I venteværelset. Vi vet ikke hva slags ”venteværelse” dette var – ventet hun på toget … på en bekjent … eller kanskje på politilegen? Sett på bakgrunn av bildets tittel og kunstnerens tidlig uttalte sosiale engasjement, er den unge kvinnen kanskje en kokotte (de var mye brukt som modeller i Paris på denne tiden), og maleriet kan muligens oppfattes som en kommentar til de prostituertes situasjon i samfunnet. I så fall peker I venteværelset frem mot Christian Krohgs sosialt engasjerte Albertine-bilder fra noe senere på 1880-tallet.
OWG