Domenico Busan ble født i Treviso omkring 1720, og arbeidet i Venezia fra omkring 1743. Han kommer mot slutten av en lang og glansfull selvstendig venetiansk tradisjon innen fiolinbygging, en stil satt i bevegelse av Matteo Gofrillers frie tilpasning av tidligere Cremona- og tyrolske modeller.
I Venezia fortsatte man å bruke fin, rikt farget fernissert lakk en tid etter at det synes å ha blitt forlatt til fordel for raskere tørkende, mer holdbar lakk av bygningsmestre andre steder. Busans håndverk er overhodet ikke veldisiplinert, men han klarte å frembringe den fantastiske klangen som er den mest særegne egenskapen ved italiensk arbeid fra det attende århundre – og tidligere.
Han er særlig verdsatt for sine celloer og bratsjer, som uvanlig nok synes å være flere enn hans fioliner. Celloer var en markant spesialitet blant venetianske bygningsmestre. Bratsjer ble derimot aldri produsert i betydelig antall av noen av de klassiske italienske bygningsmestrene, bortsett fra brescianerne Gaspar da Salò og Giovanni Paolo Maggini. Selv da var det få som hadde en komfortabel størrelse for moderne orkesterspill, men på Busans tid hadde dette begynt å stabilisere seg, og hans arbeid, som for det meste ble laget etter moderne proporsjoner, er svært etterspurt. Denne bratsjen som er tilskrevet ham, er likevel ganske stor i kroppen, med en lengde på 427 mm, men dens bredde og dybde gir den nødvendige dybden i bratsjklangen. Kroppens nesten brutale, firkantede form ser ut som om den er skåret til og uforsiktig endret, i likhet med mange tidligere tenorinstrumenter, men den er original.
